Reisebrev fra Japan: Ankomst og de første dagene i Japan

Ankomst og bosetting i Japan
Da jeg først ankom Japan, la jeg merke til en stor forskjell på sikkerheten på flyplassen sammenlignet med andre land i Europa. For eksempel, når du kommer inn i Norge, trenger du ikke ta fingeravtrykk eller et bilde for å komme inn i landet. Kun visum er nok. Det var også mange flere folk enn jeg forventet, og ventelinjene var mye lenger. Heldigvis for meg ble jeg hentet på flyplassen og møtte de jeg skulle bo sammen med i samme kvartal den første dagen.

Etter å ha satt fra oss tingene dro vi for å få pendelpass. I Norge reiser vi ikke med tog, og billetter brukes sjeldent i disse dager, så jeg er vant til å betale med en applikasjon på telefonen min. Men i Japan måtte jeg kjøpe billett og gå gjennom portene for å gå inn i toget, som for meg var veldig uvant. I likhet med Norge er prisene veldig like, så jeg trengte ikke å bekymre meg mye for penger under oppholdet mitt i Japan.

Jeg fant meg raskt til rette i innkvarteringen min, og jeg ble vant til dagliglivet mitt, men det var noen ting jeg syntes var veldig uvanlig, som gjenvinning og hvordan søpla ble etterlatt ved gaten. Jeg vet at visse områder også bruker container, men ikke der jeg bor. Huset er også veldig lite sammenlignet med de i Norge, men det er heller ikke noe overflødig plass og er bygget veldig praktisk. For å betale regninger i Japan må vi besøke en dagligvarebutikk eller gå til banken som for meg er litt upraktisk. I Norge gjør vi dette alltid over internett, så med begrenset japansk kunnskap klarer jeg fortsatt å betale på dagligvarebutikken, men dette var en ny opplevelse for meg. Heldigvis er japanske mennesker veldig forståelsesfulle og tålmodige, og de hjalp meg gjennom prosessen.

De første klassene og dagene på skolen
På de første skoledagene hadde vi inngangsseremonien, som i Japan er en veldig formell anledning. Vi måtte svare med navnet vårt i kapellet og synge sanger. Det var hyggelig å oppleve en annen måte å begynne på skolen på enn det jeg er vant til. Etter seremonien på kapellet gikk vi for å ta bilde med alle, og da fikk jeg sjansen til å møte andre folk før vi gikk inn på kafeteriet for å spise mat. Det jeg hadde mest problem med var kommunikasjon: japanere er ikke så annerledes enn de norske, så det å nærme oss hverandre og ta kontakt er noe vi ikke er veldig flinke til. Språkbarrieren hjalp ikke veldig mye heller, men heldigvis hadde vi noen der som forstod engelsk.

I klassene mine var det for det meste japanske folk, men også folk fra forskjellige land. Vi hadde alle engelskkurs, så det å snakke engelsk burde ikke vært et problem, skulle man tro! Det største problemet tror jeg er at de fleste i Japan er sjenerte, så det er vanskelig å ta det første initativet. Da jeg begynte å lære japansk i klassen min, innså jeg at det var mye mer annerledes enn å lære et europeisk språk. Rekkefølgen på ordene og partiklene brukes på flere måter som jeg ikke tenkte på da jeg begynte med språket i Norge, selv om jeg har lært om dem. De ble brukt på en helt annen måte enn forventet, men det var ordforrådet jeg hadde mest problemer med å huske. Etterhvert som ordene ble repetert, begynte jeg å huske dem.