Fortryllelse som didaktisk impuls. Refleksiv praksisforskning i lærerutdanningens litteraturundervisning
Innlegget presenterer en forskningsbasert analyse av et litteraturdidaktisk undervisningsforløp utviklet for grunnskolelærerstudenter i norsk. Med utgangspunkt i H.C. Andersens eventyr «Vanddråben» (1848) undersøker jeg hvordan fortryllelse – forstått som en affektiv, sanselig og kognitiv respons på det uventede (Bennett, 2001; Felski, 2015) – kan fungere som didaktisk impuls i litteraturundervisningen.
Gjennom refleksiv praksisforskning (Weiss & Helskog, 2023) analyserer jeg hvordan studentene beveget seg fra tematisk tolkning til metarefleksjon over tekstens form og tolkningsmuligheter, og hvordan estetiske erfaringer, tekstsamtaler og intermediale remedieringer fungerte som kognitive verktøy i denne prosessen. I lys av teoretiske perspektiver på «mindre didaktikk» (Nyrnes, 2002; Harstad, 2018) og intermedial litteraturdidaktikk (Bruhn, 2016; Henkel, 2023), argumenterer jeg for at undervisningsdesign som stimulerer til fortryllelse, åpner rom for litterær sensibilitet og for studentens subjektivering (Biesta, 2014).
Analysen aktualiserer fortryllelse som et fruktbart alternativ – og et mulig korrektiv – til en målbasert og analytisk lesepraksis, og viser hvordan slike erfaringseksperimentelle tilnærminger kan bidra til å revitalisere litteraturens plass i norskfaget. Studien peker mot en litteraturdidaktisk praksis der lesing forstås som en situert, dialogisk og skapende aktivitet, og der litteraturens pedagogiske kraft nettopp ligger i dens evne til å fortrylle, engasjere og kultivere studentenes blikk for teksten og verden.
Gjennom refleksiv praksisforskning (Weiss & Helskog, 2023) analyserer jeg hvordan studentene beveget seg fra tematisk tolkning til metarefleksjon over tekstens form og tolkningsmuligheter, og hvordan estetiske erfaringer, tekstsamtaler og intermediale remedieringer fungerte som kognitive verktøy i denne prosessen. I lys av teoretiske perspektiver på «mindre didaktikk» (Nyrnes, 2002; Harstad, 2018) og intermedial litteraturdidaktikk (Bruhn, 2016; Henkel, 2023), argumenterer jeg for at undervisningsdesign som stimulerer til fortryllelse, åpner rom for litterær sensibilitet og for studentens subjektivering (Biesta, 2014).
Analysen aktualiserer fortryllelse som et fruktbart alternativ – og et mulig korrektiv – til en målbasert og analytisk lesepraksis, og viser hvordan slike erfaringseksperimentelle tilnærminger kan bidra til å revitalisere litteraturens plass i norskfaget. Studien peker mot en litteraturdidaktisk praksis der lesing forstås som en situert, dialogisk og skapende aktivitet, og der litteraturens pedagogiske kraft nettopp ligger i dens evne til å fortrylle, engasjere og kultivere studentenes blikk for teksten og verden.
Publisert i Skapende tekstarbeid, 2026
Les artikkelen her