Etiske krav til krig og krigføring – et bidrag til fred

I etterkrigstiden har det kommet hard kritikk mot den politiske ledelsen i tida før andre verdenskrig, fordi den lot forsvaret forfalle og at Norge – på tross av uroen i Europa og utallige varsler ellers – var totalt uforberedt på krig og okkupasjon. Men også kirken hadde sviktet. Den hadde i liten grad vært opptatt av krigsetikk og særlig unnlatt å reflektere over etiske grunner for at landet måtte ha et forsvar.

Foreliggende bidrag er en selvstendig del av Lars Steinar Hauges bok Veien til fred (2020), og utgjør kap. 8 i denne. Med utgangspunkt i Kirkens oppgjør med NS-staten, og særlig ut fra de bærende tankene i bekjennelsesdokumentet Kirkens Grunn, hevder jeg at de etiske krav man kan stille til staten, først og fremst at den skal fremme rett og hindre urett, også kan overføres på de spesielle utfordringer som konvensjonell krig stiller oss overfor. Derfor blir etiske krav til krig og krigføring også et bidrag til fred. Slik vil de også styrke internasjonale avtaler og overholdelsen av disse, jfr. bl.a. Haag-konvensjonens krav om behandling av sivilbefolkningen i okkuperte områder.

Kirkens Grunn (KG) er «en bekjennelse og en erklæring» med et innhold som også forpliktet kirken etter krigen. Dens trolig best kjente setning er fra artikkel 5, som sier at «hvor statens makt skiller lag med retten, der blir staten ikke Guds redskap, men en demonisk makt». Slike og lignende formuleringer gjør at KG i aller høyeste grad også kan hjelpe oss til å reflektere over statens makt og grensene for dens mandat til ideologisk å overstyre sine innbyggere, også i et demokratisk samfunn og i fredstid.

Kapitlet er rikt illustrert, bl.a. er det med nylig oppdagete bilder fra Bergen under andre verdenskrig.

Prof. emeritus Egil Morland.