Jubileumsforelesning: En bro til kunnskap

– Hvis arven skal nå ut til folk, må det finnes en bro. Det nytter ikke å bygge et høyere og høyere bygg, eller en silo, med kunnskap; på et tidspunkt må man folde ut vindelbroen. Det gjør at vi kan nå ut til vår egen tid, men også at utfordringene i vår egen tid kan nå inn til oss. En bro må naturligvis være åpen i begge retninger.

Paul Otto Brunstad, professor i pedagogikk ved NLA Høgskolen, holdt hovedforelesningen da NLA feiret sine 50 første år i september 2018. Tittelen på forelesningen var «Kan NLA50 bli NLA100? Forvaltning av arven – dristig forvalter eller engstelig museumsbestyrer», og det er her Brunstad snakker om å «nå ut».

– Jesu´ ord er alltid med oss. Han sa «gå ut» – ikke klatre lenger opp med troen din, sier Brunstad i forlengelse av bildet med broen.

Han påpeker at en institusjon må være kontekstsensitiv:

– Det å være en brobygger er en helt nødvendig del av det å forvalte arven.

Student-sjokk og fingerbiting

Innledningsvis forteller han om hvordan han selv startet som student på NLA Høgskolen, og ble forferdet allerede under første forelesning med Leif M. Michelsen.

– Han sa at mosebøkene kanskje ikke er skrevet av Moses. Jeg fikk lyst til å løpe ned og bite ham i fingeren, akkurat som Karius og Baktus hos tannlegen, forteller Paul Otto Brunstad til latter fra salen.

Brunstad lærte av Michelsen hvordan det er mulig å kombinere lojalitet og troskap med kritisk akademisk tenkning.

Grep og begrep

Brunstad bruker hånden og de fem fingrene som et bilde på å forklare hvordan man både trenger å få grep om og begreper til å forstå kjernen i arven som NLA forvalter. Han ga derfor fem punkter, ett for hver finger:

1. Mennesket er elsket av Gud
   Mennesket er elsket av Gud for å elske Gud og hverandre. At mennesket er elsket at Gud betyr at Gud sier «Jeg vil at du skal være til». Gud gir oss «tommel opp».
2. Mennesket er her for å skape
   Vi er skapt i bildet til en skapende Gud. Derfor er vårt kall å ta initiativ, å gå inn i skaperverket og skape videre.
3. Mennesket feiler
   Man må snakke sant om det sårbare og feilende mennesket. Selv om man kan ha de beste intensjoner, er det ikke alltid ting blir som man hadde trodd. Det kan bringe med seg sorg, skyld og skam.
4. Mennesket er tilgitt - og kan tilgi
   Alle mennesker roper etter nåde, og har en lengsel i seg etter å kunne begynne på nytt. Dette er kjernen i forsoningen som skjedde gjennom kors og oppstandelse.
5. Mennesket er fellesskapsbyggende og feirende
   Mennesker vet at det som kunne blitt den største tragedien, ble den største gleden – fordi Kristus kom. Derfor sier vi til Gud «takk og lov for at du reiste oss opp igjen». Hver eneste sprekk, hver eneste krakelering, er en åpning hvor noe nytt kan komme inn. Så enhver krakelering bærer håp med seg.
   
   – Nåden og skapelsens evangelium er arven som vi skal bære med oss videre, sier Paul-Otto Brunstad.

 

Tyngde i hurtighetens og svermens tidsalder

Hva betyr så det for de neste 50 årene?

– Er det mulig at vi kan videreføre arven i tidene som kommer? Kan vi holde fast på det som de som grunnla NLA Høgskolen så for seg i sitt indre? spør Brunstad.

Han påpeker at NLA, den gang Norsk Lærerakademi, vokste frem i det Brunstad betegner som «massens tidsalder».

– NLA vokste frem av en massebevegelse, en folkebevegelse. Masse har tyngde. Men hva skjer med institusjoner som er bygd opp av tyngde, i et samfunn der det ikke er tyngde som viktig, men akselerasjon og hurtighet? Der mennesker beveger seg som en stim eller en sverm, uten feste i det hostiriske eller det materielle, men i en slags digital vektløshet. Hva skjer da med arven, som er fra en annen tid? Kan den bevares i en tid der effektivitet og hurtighet er de gjeldende suksesskriteriene? Der det å være på en plass for lenge blir sett på som å tape, og der omstilling og forandring er tidens evangelium? Hva skjer da med arven, i en slik verden? spør Brunstad, og legger til:

– Hva skjer da, når vi skal bygge bro over i en verden som går stadig raskere?

Den nødvendige tiden

Brunstad viser til Platons hulelignelse, der de som bare så skyggebilder, trodde de så virkeligheten.

– På en måte lever vi som i en skyggeverden i dag. Verden streamer kunnskap og informasjon til oss, men mindre visdom. Det er noe ved vår tid som skaper problemer mellom bilde og representasjon. Det er også en identitetspolitikk i verden i dag som skaper polarisering. Vi snakker om at vi er utsatt for en påvirkning fra verden, til en sånn grad at vi ikke helt skjønner hvor impulsene til handlingene våre kommer fra. Og hva skjer da med vår frie vilje?

For Brunstad ligger svaret i tid, i form av langsom tid:

– Når verden går veldig raskt, blir dialogen umuliggjort. Det truer også arven, fordi det ikke blir tid til kontemplasjon. Så hvis vi skal bevare arven, trenger vi tid. For at fortiden skal bli en del av nåtiden må det langsom tid til – historien trenger langsom tid for å kunne hentes inn igjen i nåtiden.

Historien som guide

Han påpeker at for å lære noe av historien, må vi nødvendigvis huske den.

– Historien er fremtidens guide. Uten historien mangler vi den korrigerende kraften i erfaringen. Taper vi fortiden, taper vi også fremtiden, mener professoren.

Brunstad er bekymret for at vi, uten å kjenne vår historie, vil være styrt av impulser.

– Det gamle spørsmålet om fornuft og følelser blir her akutt, for vi trenger fornuften til å forstå arven – og på den måten forstå oss selv, sier han.

Samtidig mener Brunstad ikke at det å forvalte arven vil si at ingen ting skal endres:

– Det er mulig både å videreføre arven, og å fornye den på måter som ingen hadde tenkt. Pausen, eller hvilen, er en nøkkel til erkjennelse. Det ser vi jo igjen i skapelsen, Gud må hvile – og tenke over hva Han har skapt.

Igjen påpeker han hvor viktig nettopp tiden er:

– Forskning tar tid, god og relevant journalistikk tar tid, den gode samtale tar tid, det å bli kjent med noen tar lang tid. Rykter, falskhet og løgn flyr med vinden, men sannheten kommer ofte så langsomt haltende etter. En tanke kan modnes lenge, lenge etter at den er tenkt. Men har tanken tid til å modnes i vår tid? Eller blir alt umodent?

For fremtiden

For fremtiden mener Brunstad at det er spesielt viktig at de som skal føre NLA videre er disruptive lærere – slik Michelsen i sin tid var for Brunstad på hans første forelesning. Men poenget er ikke at de skal være disruptive for å ødelegge, men for å bevisstgjøre.

– Blir NLA bare et ekkokammer, så gjør vi ikke jobben som akademisk institusjon. Det er kritisk viktig at det slås hull på ekkokammeret, sånn at vitenskapen kan korrigere, supplere og vise vei i en verden som blir mer og mer abstrakt, sier han.

Da er det viktig at ikke vitenskapen heller blir for abstrakt:

– Den akademiske verden må være i berøring med den virkelige verden, forskning må være i kontakt med den konkrete og materielle verden. Vi kan ikke la all kunnskap ende som abstrakte begreper, sier Brunstad, før han utbryter:

– Og måtte Gud forby «clean desk».

Utsagnet vekker applaus i salen, på bakgrunn av diskusjonene som foregår rundt arbeidsplasser i Kanalveien 90, når NLA Høgskolen skal flytte dit om 4-5 år. Brunstad utdyper utsagnet sitt:

– Guds nærvær har en tyngde som setter spor. Ved å følge sporene han har satt i tilværelsen, kan vi finne frem til han. Vi må også sette spor etter oss. Det er gjennom de konkrete sporene av levd liv at vi kan fastholde oss selv og selv være synlige for andre.

Det er ikke forenlig med en arbeidsplass der «clean desk» er filosofien, og der alle må rydde opp alt sitt etter hver dag, mener Brunstad. Viskes alle sporene av gårsdagens arbeid ut, vil vi ikke kunne huske fra dag til dag. Bøkene og papirene vi omgir oss med, kan bidra til å fastholde oss som mennesker og som forskere på de store spørsmålene.

Kloke forvaltere

Professoren har hentet fra Thomas Aquinas hva som forventes av kloke forvaltere. For det første at du har hukommelse slik at du kan ta vare på arven. For det andre må du også ha lærevillighet, for du trenger å lære uansett hvor lærd du er, og for det tredje må du være snarrådig, og se løsninger der det ellers ser mørkt og vanskelig ut.

– Skal arven bevares i hurtighetens verden, må vi huske. Skal vi klare å huske, må vi ha tid til hvile og refleksjoner. Det må vi ha sammen, for da kan vi lære av hverandre. Da kan vi etter hvert få en fot i bakken, være kontekst-sensitive i forhold til verden – og få ned broen, sier Paul Otto Brunstad.

– For ingenting annet i verden enn Guds nåde, kan stille lengselen mennesket bærer dypt i sitt hjerte.