Ungdomsarbeid som lykkes

Hva slags ledelse utspiller seg i vitale, kristne ungdomsarbeid i Den norske kirke? Dette spørsmålet har førsteamanuensis Bård Eirik Hallesby Norheim og førsteamanuensis Knut Tveitereid spurt seg. De gjorde to overraskende observasjoner: 

1. Ingen har det formelle ansvaret for kontinuerlig ungdomsarbeid i Den norske kirke. Verken presten, kateketen, diakonen, menighetspedagogen eller trosopplæreren. Likevel er det mange ansatte og frivillige som tar dette ansvaret. Ikke fordi de må, men fordi de vil. 

2. Antall medlemmer i kirkelig ungdomsarbeid stiger. Statistikk fra Den norske kirke for 2017 forteller at det blant annet for tenåringer i alderen 13 til 17 år, finnes nærmere 420 ungdomsarbeid for 16.000 deltakere og nærmere 600 lederkurs for omkring 5.000 deltakere.

Medlemsvekst riktig vei

Også medlemsutviklingen i andre kristne barne- og ungdomsorganisasjoner peker riktig vei. Tall fra Barne- og likestillingsdepartementet viser at medlemsnedgangen som begynte på slutten av 1970-tallet, flatet ut omkring millenniumskiftet. Siden da har organisert kristent ungdomsarbeid opplevd medlemsvekst og alle kristne barne- og ungdomsorganisasjoner sett under ett har hatt en økning på totalt 29 prosent.

Se introduksjonsfilmer til forskningsprosjektet

Hva skal til for å lykkes med ungdomsarbeid?

Norheim og Tveitereid har studert tre svært ulike ungdomsarbeid i Den norske kirke, som hver på sin måte har vært vitale over tid. Etter tre år med feltbesøk og analyser har de funnet to typer ledelsesdynamikker: ildsjeldynamikker og ildsteddynamikker.
- Ildsjeldynamikkker er alle krefter som trekker ungdomsarbeidet videre, utover og til nye steder. 
- Ildsteddynamikker er alle krefter som holder ungdomsarbeidet samlet, som varmer, som inkluderer. 

— Det er i dynamikken mellom ildstedene og ildsjelene, at vitale kristne ungdomsarbeid blomstrer. 

Ildsjeldynamikkene

I alle disse arbeidene fant de ildsjeler, ikke bare en eller to superildsjeler, men en hel kultur av ledere som brant for saken og gjorde langt mer enn det som var forventet. Den ene ildsjelen som hadde startet det hele, hadde maktet å spre ilden videre. En slik kultur verdsetter kreativitet, jakter etter ressurser og ønsker å prøve ut nye idéer. 

Enkelte beskrev det å være ildsjel som en «arv», som ble gitt videre, og som ble lært, gjennom ledertreningsopplegg i et organisert ansvars- og omsorgshierarki i et ungdomsarbeid. Det ble dermed en arena for personlig vekst og utvikling, der eldre ledere og ansatte var stadig på utkikk etter nye ledere talenter til ungdomsarbeidet. 

Ildsteddynamikker

I alle disse arbeidene fant de også ildsteddynamikker. Et slikt ildsted var velkomsten. Hos de lederne Norhiem og Tveitereid møtte, hørte de fortellinger om hvor viktig det en gang hadde vært at noen tok imot dem og så dem da de kom inn i ungdomsarbeidet, og hvordan de nå ønsket å ta imot andre på samme måte. Denne velkomstkulturen gjennomsyret ungdomsarbeidet, og for mange var det dette som skilte ungdomsarbeidet fra andre fritidsaktiviteter. 

Vitale ungdomsarbeid

Det mest påtagelige funnet var å se hvordan ildsjeldynamikker og ildstedsdynamikker ikke utelukket hverandre, men spilte sammen. Det er i dynamikken mellom det som samler og det som sprer, mellom det som varmer og det som vil videre, mellom rasten og det rastløse, mellom ildstedene og ildsjelene, at vitale kristne ungdomsarbeid blomstrer. 

Støtte fra Kirkerådet
NLA Høgskolen har fått støtte fra Kirkerådet til prosjektet.