Selvransakende presse

Det var en god og varm kveld i slutten av mai, og badevannet i det idylliske turområdet Baneheia fristet. Stine Sofie og Lena var godt kjent på stiene som snirklet seg opp fra
Kvadraturen og innover mellom små tjern og eikeskog. Da de ikke kom hjem igjen på kvelden, ble det satt i gang en storstilt leteaksjon i området. «Hele» byen engasjerte seg
for å finne de to små jentene. Etter to døgn ble de funnet. Voldtatt og drept. Foreldrenes verste mareritt og det alle fryktet, var en realitet.

Lokal dekning

Regionsavisen Fædrelandsvennen var tett på saken fra start. Leserne fikk løpende informasjon om jakten på potensielle gjerningspersoner. Tidlig ble det pekt på to unge menn fra lokalområdet, og i løpet av rettsaken ble Viggo Kristiansen utpekt som hovedmann. Da han i fjor høst ble frikjent, reiste det mange spørsmål. Fædrelandsvennens sjefsredaktør Eivind Ljøstad ønsket en granskning av avisens
dekning av saken, blant annet for å finne svar på hvorfor de ikke gikk
kritisk inn i saken mot Kristiansen tidligere. Til denne oppgaven ble dosent på  journalistikkutdanningen ved NLA i Kristiansand, Hilde Kristin Dahlstrøm utfordret sammen med Olav Njaastad, mangeårig journalist og tidligere leder av Norsk
Journalistlag.
– Dette var en spennende oppgave som jeg synes det har vært veldig fint å få jobbe med, sier Dahlstrøm.
– Oppdraget er jo en anerkjennelse av min jobb og av fagmiljøet på journalistutdanningen vår. Dette er en veldig aktuell sak som det snakkes mye om i pressemiljøet i Norge den dag i dag, legger hun til.

De gikk grundig til verks. De analyserte alle artiklene som var blitt skrevet om saken frem til domsavsigelse, de hadde en spørreundersøkelse blant alle ansatte i avisen i dag, og de dybdeintervjuet ti personer, noen som fortsatt jobber i avisen og noen som ikke jobber der lengre. Hva preget dekningen og hva kunne vært gjort annerledes? Ble saken tilstrekkelig opplyst i avisens spalter? Er det snakk om forhåndsdømming og gjennom dette indirekte medvirkning til justismord? Kan det skje igjen? Dette er spørsmål
Dahlstrøm og Njåstad skulle finne svar på.

Altoppslukende

– Journalister er stadig oppe i mange vanskelige saker. Men denne saken var spesielt altoppslukende når den sto på. Fædrelandsvennen var i en spesiell situasjon i forhold til resten av pressen. Det var her det skjedde, det var her jentene gikk på skole, og flere av
journalistene kjente de involverte familiene. Hele byen gikk manngard, og redselen for at det gikk en gjerningsmann løs var helt reell, sier Hilde Kristin.
– Nærheten de opplevde var spesiell. Folk i byen var veldig preget. Det preget også journalistene, både på godt og vondt, mener hun.

I rapporten sin skriver forskerne at nærheten både skjerpet og utfordret journalistenes nødvendige kritiske distanse, og sakene som ble skrevet i Fædrelandsvennen hadde en klar tendens i retning av at Viggo Kristiansen var skyldig før han ble dømt. De fremhever også et tydelig fravær av kritiske spørsmål til politiets fortelling om hva som skjedde i Baneheia da de to barna ble voldtatt og drept.

Læringspunkter

– Det har vært utrolig spennende å få snakke så grundig med journalister om deres
erfaringer og forståelse av journalistrollen med utgangspunkt i denne konkrete saken. Gjennomgangen av dekningen bidrar til kontinuerlige fagetisk utvikling, og er på den måten nyttig for journalistikken i dag, mener Dahlstrøm.
– Jeg er imponert over at Fædrelandsvennen ønsket å ta denne gjennomgangen av journalistikken sin, med mål om å lære og utvikle faget og journalistikken sin.
Hun kommer til å ta med seg læringspunkter fra saken inn i opplæringen av
journaliststudentene på NLA også.
– Ja, dette er noen av de evige temaene i presseetikken. Man skal være kritisk til kilder, sjekke fakta, og være nøye med valg av bilder og illustrasjoner. En av informantene sier at avisen hadde en kultur for å tenke nyhetsoppslag neste dag. Det var ikke tid til å gå i dybden og finne den større saken. Nå som medielandskapet er helt annerledes enn for 20 år siden, med nettaviser og kontinuerlig publisering, er det fortsatt en evig spagat som journalisten står i. På den ene siden vil de få et godt oppslag som gir mange klikk kjapt, og på den andre siden kan de velge å vente til de har fått hele bildet av saken.

Etterpåklok

Det er lett å tenkte i ettertid at en skulle gjort ting annerledes. Men Dahlstrøm mener at det ut ifra den tiden og situasjonen ikke var så lett for journalistene å gjøre ting på en annen måte.
– Politiet var deres viktigste kilde, og de var prisgitt informasjon fra dem. Politiet var overbevist om to gjerningsmenn, og de var sikre på at de hadde tatt disse, sier hun. Likevel har de i sin vurdering løftet frem fraværet av flere kritiske spørsmål i dekningen.

Toppstilling

Hilde Kristin Dahlstrøm er avdelingsleder for journalistikkstudiet på NLA. I vinter fikk hun opprykk til toppstillingen dosent. Komiteen som vurderte henne fremhevet hennes brede og mangeårige erfaring med undervisning og veiledning, og at hun gjennom sin forskningsvirksomhet fremstår pedagogisk reflektert og godt kvalifisert. Hun har over tid forsket på sentrale emner innenfor journalistikken, og det er alltid etikk som har vært en rød tråd i prosjektene. Da hun selv var student på Gimlekollen, elsket hun etikkundervisningen. Senere skrev hun masteroppgave om etiske husregler i norske nyhetsredaksjoner. Da hun kom ut i jobb som journalist, stusset hun på at det ikke var mer plass for de etiske refleksjonene i det daglige i redaksjonen. Ikke på det filosofiske
plan, men helt praktisk, for den enkelte journalist som er ute på sak mens det koker.
– Journalisten må ta valg hele tiden. Og da, i hamsterhjulet, er man avhengig av å ta
de riktige valgene og stå trygt i disse, sier hun.

– Hvordan kan journalister lære å ta de gode etiske valgene?
– Jeg har veldig stor tro på journalistutdanning, sånn som vi driver her på NLA.
Da får studentene anledning til å reflektere over valg i trygge omgivelser. Også ligger
det et spesielt ansvar på de redaksjonelle lederne. De må løfte etikk høyt på agendaen,
og ha kontinuerlig bevissthet rundt det, understreker Dahlstrøm.
Hun har ikke tro på et sett husregler i en skuff. Hun etterlyser systematisk arbeid
for å bygge en kultur som er opptatt av at de journalistiske metodene og valgene kan
begrunnes godt.
– Jeg synes det er veldig faglig interessant når det oppstår «sannheter» i
redaksjonen, sier hun.
– Hva skal til for at noen våger å stille spørsmål ved denne «sannheten». Vi er
kanskje litt blinde av og til. Vi ser det samme, og ofte er dette veldig politisk korrekt.
Jeg tror det er viktig å jobbe for å skape en kultur der det er rom for uenighet, og
der «politisk korrekte sannheter» også kan utfordres. Mange vegrer seg for å ta den
posisjonen. Det gjaldt under Baneheiadekningen, og det gjelder veldig mange saker
i dag, mener hun. Dahlstrøms største motivasjon er at hun, med sin forskning, kan bidra til å løfte frem fakta som kan benyttes i diskusjoner og refleksjoner om viktige samfunnsendringer.