Nyhetsbrev november

Innledning

I år feirer vi at det er 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født. I løpet av årene fra 1796, da han steg frem som legpredikant, og til han døde i 1824, satte han dype spor etter seg i norsk historie.

Ett av disse sporene er Haugebevegelsen. Bevegelsen var så mye; den var en vekkelsesbevegelse og en bevegelse for samfunnsreform. Den var også en bevegelse som bestod av folk: av unge, gamle, kvinner, menn, barn, bønder, kjøpmenn, lærere, stortingsmenn, gründere, kommunestyrerepresentanter og vanlige folk, rundt om.

Det som var felles for disse, var at de på mange ulike måter var blitt grepet av Hauge og hans budskap. Hauge alene utrettet nok en del, men det er først når vi får oversikt over hva bevegelsen han ga støtet til utrettet at vi kan si noe mer eksakt om hvilken samfunnsomdannende kraft Hauge og Haugebevegelsen var.

Denne undersøkelsen er et forsøk på å si noe om deler av dette store temaet, og her gjennom det reformarbeidet haugianere på Stortinget utførte, men da ikke gjennom hva de konkret fikk utrettet av lovgivningsarbeid, men om selve rammebetingelsene for arbeidet de gjorde: hvem de var, hvor mange de var, hvor de kom fra, hvor lenge bevegelsen var representert på Stortinget, m.m..

Svaret på spørsmålet om hvilken betydning stortingshaugianerne kan ha hatt i utformingen av politikken på Stortinget på 1800-tallet, er særlig betinget av svar på tre grunnlagsspørsmål. Hvem var de og hvor stor kan haugianertingmannsgruppen på Stortinget utetter 1800-tallet ha vært? Hvilke geografiske og sosiale variasjoner finner vi i den, og hvor lenge kan haugianerne ha hatt sine talsmenn der.

Formålet med dette arbeidet har vært å komme til en større klarhet i svaret på disse tre grunnlagsspørsmålene enn det vi har hatt til nå, i første rekke ved å ta i bruk nytt kildemateriale. Og – derigjennom – få et bedre grunnlag for å undersøke og bedømme resultatene av den politikken de utformet og førte på Stortinget.

Og, - det sier seg selv, at svarene på disse spørsmålene vil ha konsekvenser for hvordan vi skal studere, fortolke og formidle viktige sider ved norsk historie på 1800-tallet – og senere.

I tillegg til det reformarbeidet den haugianske tingmannsgruppen bidro med, var det også tre andre deler av bevegelsen som påvirket samfunnet på ulike måter. Jeg nevner her kommunestyrerepresentantene, alle gründerne og de titusenvis, kanskje hundretusenvis av mennesker som i det daglige forsøkte å etterleve det budskapet de var grepet av.

Disse tre gruppene har helt klart betydd svært mye, men i min undersøkelse har jeg latt disse sidene ved bevegelsen ligge. Vi har heller ikke omtalt den store betydningen Hauge og Haugebevegelsen hadde og kanskje også fremdeles har i norsk kristenliv i deler av landet vårt.

Resultatene

Resultatene fra denne undersøkelsen representerer ny kunnskap om haugianernes plass i det politiske landskapet i Norge.

For det første: Vår undersøkelse tyder på at antallet må ha vært noe høyere enn hva vi tidligere har hatt sikker kunnskap om. 73 personer ble valgt som representanter eller vararepresentanter, av disse 73 tok 60 sete i Stortinget. Vi vet nå hvem disse 60 var og hvor de kom fra. Vi tror også at mer forskning vil forhøye dette tallet.

Av disse 60 er der en gruppe på 12 representanter som står i en gråsone der det er vanskelig å avgjøre sikkert om de var haugianere eller ikke. Dette fordi referansene i kildematerialet ikke er gode nok til å avgjøre dette definitivt. 48 av de 60 var åpenbart haugianertingmenn.

I vårt arbeid har vi likevel inkludert disse 12 i grunnlagsmaterialet fordi det å utelate dem trolig skaper større feil i konklusjonene enn om de blir med i grunnlaget for denne undersøkelsen.

Hva gjelder de øvrige resultatene av undersøkelsen av noen få, viktige rammebetingelser, har vi i vår fremstilling av dem særlig brukt to måleenheter, representant og fylke.

Hovedresultatet bekrefter det billedet vi alt har av haugianertingmennene. De var gårdbrukere og de representerte landdistriktene. Men: begge disse bildene trenger å nyanseres.

For det andre: Det viktigste resultatet er vel likevel at det var Sør-Trøndelag og Oppland, Sogn og Fjordane og Rogaland som, fremfor noen, var det haugianske kraftsentrum og, med det, haugianerfylkene i Norge. Disse fire fylkene sendte 30 av de 60 haugianerrepresentantene til Stortinget, der disse 30 representantene utførte to tredeler av arbeidet gruppen samlet utførte 1814-1910.

Bruker vi i stedet antall representanter som målestokk, fremstår også Vest-Agder også et meget viktig haugianerfylke.

For det tredje: Haugianerbyene var Kristiansand (5 tingmenn) og Stavanger. (4 tingmenn). Ålesund og Trondheim hadde en hver. 11 av de 60 kom derfor fra bykretser.

For det fjerde: Ser vi på den yrkesmessige fordelingen av dem, viser beregningene at minst 34 av de 60 må ha vært bønder eller ha vært bønder i kombinasjon med annet yrke. Dette tallet er trolig noe for lavt, men uansett så nyanserer dette funnet det billedet vi generelt har av haugianerne: at de var bønder og kom fra landsbygdene.

For det femte: Hvor lenge varte den haugianske epoken i Norge? Det har det vært, og er det fremdeles uenighet om. I vår undersøkelse viser resultatene at den, om vi tar utgangspunkt i tingmennene, må ha startet allerede i 1814 og ha vart til ca 1880. Der fantes haugianere på Stortinget senere også, men dette gjaldt bare 1-2 representanter på hvert Storting. Den siste av dem kan ha tatt sete i 1910. Annet materiale tyder også på at epoken må ha ebbet ut litt før 1900.

For det sjette: Betrakter vi fordelingen av fylker og representanter langs tidsaksen, finner vi et interessant trefasesystem. Frem til 1840 vokste antallet representerte fylker i takt med tallet på representanter. Så inntrer en geografisk konsentrasjon, der mønsteret blir færre fylker, men med flere mandater til hvert fylke. Det mest iøynefallende eksempelet på dette er Rogaland i 1850, der dette ene fylket etter valget da trolig sendte 4 haugianertingmenn til Stortinget. Etter 1870 inntrer igjen mønsteret fra første periode: ett fylke, ett mandat.

Inntrykket av at disse fire fylkene utgjorde det haugianske tyngdepunktet i landets politiske geografi, forsterkes også ved at det bare var i disse 4 fylkene at velgerne var mange nok og så godt organiserte at de ved ett og samme valg noen sinne kunne sende to eller flere haugianertingmenn til Stortinget fra ett og samme fylke.

På dette området fremstår Sogn og Fjordane som en interessant haugianerpioner, der fylket allerede ved den grunnlovgivende forsamlingen i Christiania høsten 1814 kunne sende to tingmenn dit. Året etter, i 1815, kunne det sende tre. I 1820, to. Hvordan kunne dette gå til?

Hvor holdbare er resultatene?

Det får vi best rede på ved å drøfte dem i lys av den såkalte reliabiliteten og validiteten i undersøkelsen. Sagt på en annen måte så er det først etter at vi har undersøkt om det finnes avskrifts- eller regnefeil i undersøkelsen og om vi har fanget opp «haugianertingmennene» gjennom bruk av en definisjon på en «haugianer» som er så riktig at den fanger opp dem som faktisk er det og ikke er noe annet. Vi kan ikke her komme nærmere inn på alt det kildekritiske arbeidet vi må gjøre for å nærme oss det som er formålet med arbeidet: ny og sann kunnskap.

Men, likevel, jeg vil nevne ett eksempel som viser hvor store problemene er og hvor store konsekvenser det kan få for resultatene av undersøkelsen om vi stiger feil her.

I arbeidet på Stortinget hadde bøndene to markante ledere, Ole Paulsønn Haagenstad og Ole Gabriel Ueland. Samlet sett var de to tingmenn fra 1810-tallet til rundt 1870.  Det vanskelige – og - viktige spørsmålet er så om de to var haugianere. Synet på saken varierer sterkt her: ytterposisjonene er at ingen av dem var haugianer – og - at begge var det. Vår vurdering av dette spørsmålet, er at de begge var det. Det har vi lagt til grunn i vår undersøkelse, men dette er der altså ingen allmenn enighet om blant forskerne!

Konklusjon

Hvilken rolle spillte Hans Nielsen Hauge og Haugebevegelsen i moderniseringen av Norge på 1800-tallet?

En viktig side ved arbeidet med et slikt stort tema blir å klarlegge hvordan bevegelsen manifesterte seg, hvor mange de var og hvor langt fram i tid de var så mange at de kunne utøve synlig påvirkning i samfunnet.

I denne undersøkelsen har jeg lagt til grunn at bevegelsen manifesterte seg gjennom stortingshaugianerne, kommunestyrehaugianerne, de haugianske gründerne og vanlige folk. I min undersøkelse er objektet i studien stortingshaugianerne.

Et neste vesentlig grunnlagsspørsmål for å si noe om påvirkningen, er antallet av dem over tid. Samlet sett viser de tidligere resultatene et meget forvirrende billede.

Resultatet fra denne studien er at de til sammen var 60 representanter, der de var spredt over tidsrommet fra 1814 til 1910. Det var flest av dem i årene 1832-1875.

Haugianerne var bønder og kom fra landsbygdene. Billedet er rett, men det trenger å nyanseres. 11 kom fra byene, en 23-26 av dem hadde andre yrker enn gårdbruker, de fleste av dem var kjøpmenn.

Ser vi på hvor tyngdepunktet for haugianerne lå, er det flere måter å beregne dette på. Bruker vi for eksempel omfanget av utført arbeid i Stortinget som målestokk, peker 4 fylker seg ut, Rogaland, Oppland, Sør-Trøndelag og Sogn og Fjordane. Bruker vi antall representanter som målestokk, blir Vest-Agder også et meget viktig haugianerfylke.

Ser vi på den geografiske konsentrasjonen, finner vi tre faser. I den første vokser antallet tingmenn i samme takt som antallet fylker. I fase to, 1840-1870, synker antallet representerte fylker, mens antallet innvalgte holder seg ganske konstant. Dette innebærer at antallet haugianske tingmenn blir flere enn 1 i noen fylker, mens noen fylker mister den representasjonen de tidligere hadde hatt. Senere, rundt 1870 inntrer en fase som ligner den første; ett fylke, en representant.

I kjølvannet av denne undersøkelsen kommer to interessante og nye forskningsspørsmål opp: Hvorfor ser vi de mønstrene vi har sett her, og i hvilke politiske saker er det vi kan se så tydelige haugianerinitiativ at vi kan betrakte dem som «haugianersaker»?

Nå vet vi mye mer om hvem de var og hvor de kom fra. Nå er tiden inne til å legge mer vekt på å undersøke hva de faktisk gjorde.